Selv om Europa hadde vært gjennom den realistiske og den symbolistiske litteraturen, hadde ikke symbolismen kommet til Norge før på 1890 – tallet. Nyromantikken var et svar på den moderniseringen som skjedde i samfunnet, og mange mennesker greide ikke å holde følge og følte seg som fremmede i samfunnet. En som var hadde et sterkt motsvar mot realismen, var Knut Hamsun. Han mente at litteraturen nødvendigvis ikke skulle sette problemer under debatt, men mente at følelsene og det indre sjeleliv var langt viktigere. Han mente at diktingen skulle skildre sjeleliv og ikke bare handlinger og fakta. Man skulle ta for seg de som var utenfor samfunnet og ikke de ordinære personene. I Sult(1890) kan man se et eksempel på dette, her skildrer man en særing som styres av plutselige innfall og vi får et innblikk i hans tanker og følelser.
Selv om Hamsun gav et motsvar på realismen som skulle sette problemer under debatt i prosaen, gav lyrikeren Sigbjørn Obstfelder et svar på realismens bundne form. Obstfelders lyrikk skulle være langt fra den realistiske virkelighetsoppfatningen. Obstfelder ville fange forvirringen og fremmedfølelsen til det moderne mennesket, et eksempel på Obstfelders skrivemåte var diktet Jeg ser (1893). For Obstfelder var det viktig at ordkunsten også var musikk og han ville fange både lyd og bilder, stemninger og rytmer.
Hamsun og Obstfelder var en av de som ledet litteraturen inn i en modernistisk stil som kom for fullt på 1900 – tallet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar